Da Hemsedal takket min oldefar

En historisk hyllest til Hans Flaten – læreren, forfatteren og lokalhistorikeren som viet livet sitt til å bevare Hemsedals historie

Da jeg begynte å lete etter historien om min oldefar, Hans Flaten, visste jeg at han hadde skrevet bøker om Hemsedal. Det jeg ikke visste, var at et helt herredsstyre hadde valgt å hedre ham mens han fortsatt levde.

I desember 1925 overrakte Hemsedal herredsstyre sølvsaker og et stueur som takk for livsverket hans. Ordføreren holdt en tale som fortsatt gjør sterkt inntrykk hundre år senere. Ikke bare fordi den hedrer én mann, men fordi den setter ord på verdien av å ta vare på kunnskap, historie, språk og kultur før den går tapt.

Ingvar Flaten, sønn av Hans Flaten, sitter på hesten Blakken ved Eikrestølen i Hemsedal, mens den lille Magne Bjella står ved siden av. Med Skogshorn og Storevatn som majestetisk bakteppe forteller bildet en historie om slekt, natur og kulturarv – en forbindelse mellom Hans Flaten, hans sønn Ingvar og oldebarnet Magne.

For meg er dette mer enn en historisk avisartikkel. Det er et møte med min egen familiehistorie. Samtidig er det en påminnelse om hvorfor jeg selv har valgt å bruke så mye tid på å samle, dele og bevare kunnskap gjennom Den usynlige kapitalen.

Barndomsminner. Som liten fikk jeg oppleve et nært forhold til naturen og dyrene i Hemsedal. Blakken var mer enn en hest – han ble en del av minnene fra en oppvekst som lærte meg respekt for både mennesker, dyr og natur.

En personlig refleksjon

Når jeg arbeider med nettstedet Den usynlige kapitalen, tenker jeg ofte på min oldefar, Hans Flaten.

Jeg har ingen forestilling om at det jeg skaper, noen gang vil kunne måle seg med det livsverket han etterlot seg. Gjennom mange tiår samlet han slektshistorie, kulturhistorie, dialekt og fortellinger fra Hemsedal – kunnskap som ellers kunne ha gått tapt for alltid.

Likevel kjenner jeg meg igjen i noe av drivkraften hans.

Min oldefar skrev at han ønsket å «sanke levninger sammen at intet gaar tilspilde». På min måte forsøker jeg å gjøre det samme. Ikke med slektshistorie, men med forskning, erfaringer, kunnskap og historier om mennesker, ledelse, innovasjon og verdiskaping.

Vi levde i to forskjellige århundrer, med helt ulike verktøy og utfordringer. Men ønsket om å ta vare på kunnskap og gi den videre til kommende generasjoner er kanskje det som binder oss sammen.

Det er en tanke som gjør meg både ydmyk og takknemlig.

Nedenfor følger artikkelen slik den stod på trykk i Buskeruds Blad  15. desember 1925, gjengitt i sin opprinnelige språkdrakt.

Akvarell inspirert av avissiden i Buskeruds Blad fra 15. desember 1925, der læreren, forfatteren og lokalhistorikeren Hans Flaten blir hedret av Hemsedal herredsstyre i forbindelse med utgivelsen av Hemsedals slegts-historie. Illustrasjonen gjenskaper stemningen fra den historiske avisen og markerer et av de viktigste øyeblikkene i Hans Flatens liv – da et helt lokalsamfunn takket ham for arbeidet med å bevare Hemsedals historie, kultur og slekter for kommende generasjoner.

"Hemsedals slegts-historie

Forfatteren Hans Flaten æres av herredsstyret med store gaver.

Lærer Hans Flaten.

Hans Flatens nye bok «Hemsedal slegts-historie» er nu utkommet og omfattes med stor interesse overalt i bygden.

I Hemsedal herredsstyres sidste møte var hr. Flaten — efter anmodning — tilstede, og ordfører Aalstvedt holdt følgende tale for ham:

«Naar jeg paa herredsstyrets vegne har bedt dig komme sammen med os her idag, er det for at vi paa bygdens vegne kan faa si dig en tak, en tak fra alle i bygden.

Du sier om dig seiv i bygdeboken at det er to ord du har fulgt i dit livsløp. Det ene er:

„Den time som gaar kommer aldrig tilbake“,

og det andet:

„Sanker levninger sammen at intet gaar tilspilde“.

Og det er sandt, — du har nyttet timen og sanket levninger, — levninger som vil bli alle Hemsedøler en kjær eiendom.

Du maatte desværre slutte tidlig som lærer, men det tør nok være at du har nyttet tiden bedre for bygden paa den maaten du siden har arbeidet, stadig optat med at samle sammen alt du kunde faa tak i som ellers vilde gaat tilspilde.

Vi er kommet ind i en ny tid nu. Meget er forandret, men ikke bare til det gode.

I gamle dage hadde alle god tid, vi levde for os seiv, og det kom ikke mange til os. Da hadde folk tid til at tænke paa bygden sin og slegten sin, og beretning om gamle tider og gamle slegter gik fra forældre til barn.

Nu er det ikke slik længer — og det vil kanske endnu mere forandre sig i den retning at folk ikke tar sig tid til at tænke paa slegtens og bygdens historie.

Da kan det bli godt, Hans Flaten, at ha levningene som du har samlet sammen i bygdeboken, en bok som er enestaaende i sit slags.

Det har været en lykke for Hemsedal at vi hadde en mand iblandt os, som kunde skrive et slikt verk.

Det som du har samlet her om kulturforhold i Hemsedal i ældre tid, om folkets liv og om gaardens og slegtens historie, er jeg sikker paa vil være den bedste hjælp for Hemsedølerne frem gjennem tidene til at bevare kjærligheten til bygden sin og til de gamle skikkene.

Det vil hjælpe til at forstaa at vi i vor egen kultur eier noget som er værd at passe paa, og som vi kan være stolte av.

Jeg vil ogsaa takke dig for det du har gjort for bygdemaalet vort.

Det vil vel her — som andre steder — gaa slik at dialekten litt efter litt forandrer sig, men vi er vel alle enige om at vort eget bygdemaal vil vi holde paa og verne om.

Derfor nævner jeg særskilt det du har gjort for vort eget maal ved at bruke det i saameget av det som du har skrevet.

Naar herredsstyret har bevilget til en gave som idag paa kommunens vegne overrækkes dig, saa er det ikke ment som betaling for boken, — vi vet godt at det store arbeide du har nedlagt ikke kan betales paa den maate.

Vi har ment det skal være en tak for hvad du har gjort for bygden vor.

Vi vil du skal vite, at om du har møtt kulde i livet, — som du nævner i boken — saa er det kanske mere varme tilstede allikevel end du har visst om.

Det var det vi gjerne vilde ha sagt dig idag, og som uttryk herfor ber jeg dig motta denne gave med ønsket om at du endnu længe maa kunne „nytte timer og sanke levninger sammen“ for Hemsedal.

Tak, Hans Flaten.»

Ordføreren overrakte dermed gaven, sølvsaker og et stueur, til en værdi av 700 kroner.

Flaten takket bevæget for gaven og uttalte bl. a.:

«Idag har Hemsedal laget en anledning for mig, som jeg oplever bare en gang i livet.

«Det har været en lykke for Hemsedal at vi hadde en mand iblandt os, som kunde skrive et slikt verk.»

Det var kjært at faa en paaskjønnelse av herredet, om det kun hadde været en brøkdel av den værdi som denne gave betød.

Jeg tar dette som bevis paa at folk har forstaaelse av mit arbeide.

Naar jeg for 2 aar siden skrev til herredsstyret og spurte om kommunen vilde la boken trykke, saa var det mellem haap og tvil.

Mens jeg arbeidet talte jeg med flere om det. Enkelte viste stor interesse, andre sa bare: pyt!

Hadde jeg for en 40—50 aar siden spurt herredsstyret, vilde jeg vel kanske faat et likesaa enstemmig nei, som jeg nu fik ja.

Jeg ser at interessen for bygdehistorien har vokset, likesom interessen for oplysning ellers har gjort det samme.

Det er nu ikke mange hjem uten at de har sin avis.

Jeg maatte tidlig slutte skolearbeidet, og det var heller saart at ta imot pensionen naar jeg ikke kunde gi noget igjen.

Da kom jeg paa den tanke at skrive dette til minde for de kommende slegter."

...„Den time som gaar kommer aldrig tilbake“.

---

© 2025 - 2026 Portico Publish | Den usynlige kapitalen  Personvern og bruk av nettstedet | Utviklet og driftet av Magne Bjella | Powered and secured by Wix