top of page
Søk

Klassisk musikk, Operaen og menneskene bak

Forfatterens bilde: Magne Bjella
Magne Bjella
26. juni
7 min lesing

En personlig reise gjennom musikk, kultur og den usynlige kapitalen


Illustrasjonen viser Operahuset i Bjørvika i Oslo malt i en detaljert akvarellstil. Bygningen dominerer motivet med sine karakteristiske hvite marmorflater som skrår ned mot vannet og inviterer publikum opp på taket. Den store glassfasaden reflekterer kveldshimmelen og gir et glimt av livet inne i foajeen. Rundt bygningen beveger små menneskefigurer seg over taket, langs promenaden og ved vannkanten, noe som understreker at operahuset både er et kulturhus og et offentlig byrom. Oslofjorden ligger rolig foran bygningen og speiler de varme gyldne og blå akvarelltonene fra himmelen. Skyene er malt med myke penselstrøk som skaper en stemningsfull overgang mellom dagslys og kveld. Illustrasjonen fremhever den moderne arkitekturen og symboliserer hvordan Den Norske Opera & Ballett er et sted der arkitektur, kunst, musikk, dans og mennesker møtes. Bildet fungerer som hovedillustrasjon til bloggserien om operahuset og menneskene som skaper forestillingene.

Noen opplevelser setter spor fordi de er store. Andre fordi mennesker tar seg tid til å dele noe de selv er glad i.


For meg begynte interessen for klassisk musikk for alvor gjennom mennesker.


Gjennom et langt arbeidsliv har jeg vært heldig og fått møte mennesker som har lært meg mye om teknologi, ledelse, markedsføring og digitalisering. Men noen har også åpnet dører til helt andre verdener. Verdener fylt av kunst, kultur og musikk.


En av de viktigste opplevelsene var årene jeg fikk arbeide ved Den Norske Opera & Ballett.


Det var her jeg for alvor begynte å forstå hva som ligger bak en forestilling. Ikke bare musikken og kunsten, men menneskene.



Illustrasjonen består av tre akvareller plassert side om side mot en lys bakgrunn. Den første viser et gammelt noteark med håndskrevne noter og en mørk fyllepenn liggende diagonalt nederst. Papiret har myke, slitte kanter og er malt i varme beige- og gråtoner. Den midterste illustrasjonen er mer abstrakt og viser en stor G-nøkkel omgitt av flytende noter som beveger seg gjennom blå og gyldne akvarellstrøk. Den tredje illustrasjonen viser et noteark som hviler over tangentene på et flygel, hvor notene ser ut til å fortsette ut i luften. Samlet skaper de tre motivene en rolig, poetisk stemning som symboliserer musikkens evne til å bevege seg fra idé og komposisjon til fremføring og opplevelse. Serien brukes som visuelle pusterom mellom kapitlene i bloggserien.

Operaen – et hus bygget av mennesker

Når folk tenker på Operaen i Oslo, tenker de ofte på bygget.


Det er forståelig.


Operahuset har siden åpningen blitt et av Norges mest kjente bygg og et symbol på moderne norsk kultur. Hvert år besøker hundretusener bygget for å oppleve forestillinger eller bare nyte utsikten over Oslofjorden.


Men bygget skaper ingen forestillinger.


Et bygg kan være vakkert. Det kan være funksjonelt. Det kan være ikonisk.


Men uten menneskene er det bare et bygg.


Da jeg arbeidet ved Den Norske Opera & Ballett fikk jeg oppleve noe publikum sjelden ser.



Illustrasjonen viser et stort verksteds- og sceneområde bak scenen ved Den Norske Opera & Ballett. I venstre del av bildet arbeider kostymesyersker med et rikt dekorert operakostyme, omgitt av rekker med kostymer i ulike farger og skisser til scenedrakter på veggen. Midt i bildet bygger scenearbeidere kulisser av tre, mens andre maler scenografi og gjør tekniske forberedelser. I forgrunnen sitter en lys- og lydtekniker foran moderne kontrollpulter med skjermer som viser scenebildet. Lenger bak skimtes flere medarbeidere som samarbeider om rigging, lyssetting og forberedelser før kveldens forestilling. På en tavle står ordene «Fokus», «Presisjon», «Samarbeid», «Trygghet» og «Magi», som oppsummerer verdiene illustrasjonen ønsker å formidle. Akvarellens varme blå, brune og gyldne toner skaper en rolig, arbeidsom og respektfull stemning. Bildet løfter frem den usynlige kapitalen – menneskene og fagkompetansen som gjør kunsten mulig lenge før teppet går opp.

Bak hver forestilling står et stort lag av mennesker:


  • musikere

  • sangere

  • dansere

  • dirigenter

  • scenearbeidere

  • snekkere

  • malere

  • kostymedesignere

  • syersker

  • maskører

  • rekvisitører

  • lysdesignere

  • lydteknikere

  • teknikere

  • produsenter

  • markedsførere

  • utviklere

  • økonomer

  • administrasjon

  • ledelse



Illustrasjonen viser den monumentale eikekledningen som omslutter hovedsalen i Den Norske Opera & Ballett. Fire brede, buede balkongnivåer i lys norsk eik svever over hverandre og danner en sirkulær form som gir rommet både varme og eleganse. De horisontale linjene leder blikket oppover og fremhever byggets organiske arkitektur, mens diskret belysning under balkongene skaper et mykt gyllent lys. Til høyre sees de karakteristiske skrå betongsøylene som kontrasterer det varme treverket. Illustrasjonen viser et område publikum passerer på vei inn til hovedsalen, men den forteller også om håndverket og fagkompetansen bak bygget. Arkitekter, ingeniører, tømrere, snekkere, akustikere, lysdesignere og en rekke andre fagmiljøer har sammen skapt et av Norges mest kjente kulturbygg. Akvarellen understreker hvordan arkitektur i seg selv kan være en del av kunstopplevelsen og danner en naturlig overgang mellom byen utenfor og scenekunsten som venter innenfor.

Publikum ser gjerne solistene på scenen.


Men forestillingen er resultatet av hundrevis av mennesker som arbeider sammen mot et felles mål.


For meg er dette et av de tydeligste eksemplene på det jeg senere har valgt å kalle Den usynlige kapitalen.


Bygget er synlig.


Scenen er synlig.


Forestillingen er synlig.


Men det som gjør alt mulig er langt mindre synlig:


Kunnskapen.


Erfaringen.


Samarbeidet.


Fellesskapet.


Menneskene.


En e-post som åpnet døren

Høsten 2013 sendte jeg en enkel e-post til en kollega ved Operaen.


Spørsmålet var også enkelt:


Hvilken klassisk musikk bør jeg begynne med?


Jeg ønsket ikke å bli ekspert.


Jeg ønsket bare å lære mer.


Paul Podolski svarte.


Orkestersjef Jørn Pedersen sluttet seg til anbefalingene.


Det var ingen pensumliste.


Ingen eksamen.


Ingen akademisk gjennomgang.


Bare gode råd fra mennesker som ønsket å dele noe de selv var glad i.


Jørn avsluttet med en setning som har blitt værende hos meg siden:


«Begynn der du, så skal du få påfyll etter hvert.»

Det er egentlig en fantastisk beskrivelse av hvordan kunnskap deles.


Ikke ved å overvelde mennesker.


Men ved å åpne en dør.


Pauls anbefalinger


Da svaret kom, var listen både omfattende og personlig.


Dette var musikken Paul mente jeg burde begynne med.


"Jeg er redd for at uansett hva jeg foreslår kommer jeg neste dag til å tenke "søren, at jeg ikke tenkte på det – og det – og det etc. etc. etc."  -  but here goes:"

Pjotr Tsjajkovskij


Illustrasjonen er utført som en klassisk akvarell i liggende format. Midt i bildet dominerer et detaljert portrett av den russiske komponisten Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij, fremstilt med hvitt hår og skjegg og et alvorlig, ettertenksomt blikk vendt mot høyre. Bak ham ligger en stemningsfull russisk by med karakteristiske løkkupler og vannspeil, malt i duse blå, lilla og gyldne toner. Til høyre i bildet ligger tre gamle noter og partiturer med referanser til verkene «Svanesjøen», «Romeo og Julie» og Symfoni nr. 6 «Pathétique». Musikalske noter flyter diagonalt gjennom hele komposisjonen og binder de ulike elementene sammen. Nederst i illustrasjonen leder en dirigent et symfoniorkester, som symboliserer at Tsjajkovskijs musikk fortsatt lever gjennom dagens musikere og konsertsaler. Akvarellens myke penselstrøk og varme fargepalett skaper en rolig, nostalgisk og poetisk stemning som understreker komponistens betydning for den romantiske musikktradisjonen.

Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij (1840–1893) regnes som en av historiens mest elskede komponister. Musikkverk som Svanesjøen, Romeo og Julie og Symfoni nr. 6 Pathétique gjør ham til et naturlig utgangspunkt for en reise inn i den klassiske musikkens verden.


  • Symfoni nr. 6 «Pathétique» (ikke å bli forvekslet med en av Beethoven's piano sonater som også kalles for "Pathetique"  (og uten tvil bør også være med på listen !)

  • Serenade for strykere

  • Romeo og Julie-ouverturen

  • 1812-ouverturen

  • Marche Slave

  • Fiolinkonserten

  • Klaverkonsert nr. 1



Illustrasjonen viser en storslått ballettforestilling malt i varme og duse akvarellfarger. Midt på scenen løfter en mannlig danser sin partner i en klassisk pas de deux, mens hun balanserer elegant på tåspiss med armene løftet mot scenelyset. Rundt dem beveger et større ensemble av kvinnelige og mannlige ballettdansere seg i symmetriske formasjoner, alle ikledd lyse, klassiske kostymer i hvite og blå nyanser. I bakgrunnen sees Den Norske Opera & Balletts karakteristiske bygning med skrånende takflater og store glassfasader, integrert som en kunstnerisk del av scenografien. Gyldne lyskastere faller ned over danserne og speiler seg i det blanke scenegulvet. Akvarellens blå, gyldne og kremhvite toner skaper en rolig og poetisk stemning som fremhever ballettens eleganse, styrke og presisjon. Bildet symboliserer hvordan ballett er et resultat av menneskelig talent, samarbeid, disiplin og mange års målrettet trening – verdier som står sentralt i både scenekunsten og prosjektet Den usynlige kapitalen.*


Illustrasjonen viser et stort symfoniorkester malt i varme akvarelltoner. Midt i bildet står dirigenten vendt mot musikerne med løftede armer idet orkesteret spiller. I forgrunnen sitter fiolinister, bratsjister, cellister og kontrabassister tett samlet med noter på stativene foran seg. Bak strykerne sees treblåsere, messingblåsere, slagverk og en harpe, plassert slik et moderne symfoniorkester vanligvis er organisert. Musikerne er kledd i mørke konsertantrekk og følger dirigenten med stor konsentrasjon. Til venstre skimtes navnet «Den Norske Opera & Ballett», mens de store glassveggene i bakgrunnen åpner rommet mot Oslofjorden og Operahusets karakteristiske arkitektur. Gyldne scenelys speiler seg i instrumentene og skaper en varm kontrast til de blå akvarelltonene. Illustrasjonen symboliserer hvordan nesten hundre musikere arbeider som én samlet organisme, der hver enkelt stemme er viktig, men hvor den største opplevelsen oppstår gjennom samspillet mellom alle. Dette er en visuell fortelling om den usynlige kapitalen – menneskene, kompetansen og samarbeidet som gir liv til musikken.

Beethoven


Illustrasjonen er malt som en detaljert akvarell i varme jordtoner, blågrå nyanser og gyldent lys. Midt i bildet dominerer et uttrykksfullt portrett av Ludwig van Beethoven, fremstilt med kraftige ansiktstrekk, intenst blikk og karakteristisk sølvgrått hår. Rundt portrettet ligger flere håndskrevne partiturer med referanser til Symfoni nr. 7, Symfoni nr. 9 «Ode til gleden» og fiolinkonserten. Flytende noter beveger seg gjennom hele komposisjonen og binder de ulike motivene sammen. Nederst til høyre dirigerer Beethoven et stort orkester foran et konsentrert ensemble av musikere. Til venstre står en enslig skikkelse på en høyde og ser utover et landskap der mørke skyer og kraftige lyn lyser opp himmelen over en historisk by med en dominerende katedral. Kontrasten mellom uværet og det varme lyset rundt orkesteret symboliserer Beethovens dramatiske liv, hans kamp mot døvheten og den skapende kraften som gjorde ham til en av den klassiske musikkens største komponister. Akvarellens myke penselstrøk gir motivet en tidløs og poetisk karakter og fremhever musikkens emosjonelle styrke.

Ludwig van Beethoven (1770–1827) forandret musikkhistorien. Til tross for at han mistet hørselen, skapte han noen av verdens mest betydningsfulle symfonier og kammermusikkverk – musikk som fortsatt fyller konsertsaler over hele verden.


  • Symfoni nr. 7 og Symfoni nr. 9 (deretter alle de andre også !)

  • Fiolinkonserten


Chopin


Illustrasjonen er utført som en detaljert akvarell i varme gull-, blå-, lilla- og jordfarger. Midt i komposisjonen dominerer et portrett av Frédéric Chopin med mørkt bølgende hår og et rolig, ettertenksomt blikk vendt mot høyre. Rundt portrettet ligger flere håndskrevne partiturer med referanser til sentrale verk, blant annet Nocturnes op. 9, Ballade nr. 1, Poloneser, Etuder, Klaverkonsert nr. 1, Preludier og Mazurkaer. En strøm av noter slynger seg gjennom hele bildet og binder de ulike motivene sammen. Nederst til venstre står et åpent flygel med noter på notestativet, omgitt av blomster som understreker den poetiske stemningen. I bakgrunnen sees historiske bygninger og parker som leder tankene til Warszawa og det polske kulturlandskapet. Til høyre vandrer en enslig skikkelse gjennom en allé, som symboliserer komponistens livsreise, refleksjon og lengsel. Hele illustrasjonen uttrykker den romantiske musikkens følsomhet, eleganse og melankoli, samtidig som den viser hvordan Chopins musikk fortsatt lever gjennom pianister og konsertsaler over hele verden.

Frédéric Chopin (1810–1849) ga klaveret en ny stemme. Gjennom sine nocturner, ballader, preludier og mazurkaer skapte han musikk som fortsatt regnes blant de vakreste verkene i den romantiske musikkhistorien.


  • Barcarolle

  • Klaversonate nr. 2

  • De fire balladene


(and just about everything he ever wrote!)


Brahms


Illustrasjonen er utført som en detaljert akvarell i varme gyldne, blå og jordfargede toner. Midt i komposisjonen dominerer et portrett av Johannes Brahms med fyldig skjegg, bølgende hår og et rolig, konsentrert blikk. Rundt portrettet ligger håndskrevne partiturer med referanser til Symfoni nr. 1, Symfoni nr. 2 og Ein deutsches Requiem, verk som regnes blant hans viktigste komposisjoner. En strøm av noter beveger seg gjennom hele illustrasjonen og binder sammen de ulike motivene. Til venstre sees en historisk by med elv, broer og kirkespir, mens gamle bøker, noter og et blekkhus symboliserer Brahms' sterke forankring i den klassiske musikktradisjonen. Nederst til høyre leder en dirigent et stort orkester under fremføring av musikken hans, med et flygel og musikere som understreker hans betydning både som komponist og pianist. Akvarellens myke penselstrøk skaper en rolig og harmonisk stemning som gjenspeiler Brahms' musikalske språk – preget av varme, struktur, lyrikk og menneskelig dybde.

Johannes Brahms (1833–1897) bygde videre på arven etter Beethoven og skapte musikk preget av dybde, varme og tidløs skjønnhet. Symfoniene og kammermusikken hans er fortsatt blant de mest fremførte verkene i verden.


  • De fire symfoniene

  • Fiolinkonserten


Mendelssohn


Illustrasjonen er malt som en detaljert akvarell i varme gull-, blå- og jordtoner. Midt i komposisjonen dominerer et portrett av Felix Mendelssohn Bartholdy med mørkt krøllete hår og et rolig, vennlig uttrykk. Rundt portrettet ligger håndskrevne partiturer med referanser til En midtsommernattsdrøm, Den italienske symfonien, Lobgesang og Lieder ohne Worte, verk som viser bredden i hans musikalske produksjon. En strøm av noter slynger seg gjennom illustrasjonen og binder sammen de ulike scenene. Til venstre skimtes en historisk by med broer, kirkespir og en rolig elv, mens åpne noter, bøker og blomstrende syriner understreker komponistens nære forhold til kunst, litteratur og natur. Nederst til høyre leder Mendelssohn et stort orkester og kor i en konsertsal, noe som viser hans betydning både som komponist og dirigent. Akvarellens myke penselstrøk og harmoniske fargepalett gjenspeiler musikken hans – lys, elegant og full av melodisk rikdom. Illustrasjonen symboliserer hvordan Mendelssohn bygde bro mellom den klassiske tradisjonen og romantikkens uttrykk, og hvordan musikken hans fortsatt lever gjennom musikere, kor og orkestre over hele verden.

Felix Mendelssohn Bartholdy (1809–1847) forente klassisk eleganse med romantisk følsomhet. Verkene hans er preget av lys, balanse og melodisk skjønnhet, og fremføres fortsatt jevnlig i konsertsaler over hele verden.


  • Fiolinkonserten


Elgar


Illustrasjonen er utført som en detaljert akvarell i varme gyldne, beige og blågrå toner. Midt i komposisjonen dominerer et portrett av Sir Edward Elgar med mørk bart, lyst hår og et rolig, konsentrert blikk. Rundt portrettet ligger håndskrevne partiturer med referanser til Pomp and Circumstance March No. 1, Cellokonsert i e-moll, Sea Pictures og Enigma Variations, verk som representerer ulike sider av hans komponistgjerning. Nederst til venstre ligger bøker med titlene The Dream of Gerontius, Enigma Variations og The Music Makers, sammen med et noteark, en fyllepenn og hvite roser som symboliserer komponistens kunstneriske arv. Til venstre i bakgrunnen sees et fredelig engelsk landskap med elv, bro og en historisk katedral, mens høyre side viser en stor konsertsal hvor en dirigent leder orkesteret under fremføring av Elgars musikk. Over orkesteret vaier det britiske flagget som en diskret påminnelse om hans betydning for engelsk kultur og musikkhistorie. Akvarellens myke penselstrøk og harmoniske fargepalett skaper en verdig og tidløs stemning som gjenspeiler Elgars varme orkesterklang, melodiske rikdom og sterke følelsesmessige uttrykk.

Sir Edward Elgar (1857–1934) løftet britisk orkestermusikk til et internasjonalt nivå. Verk som Pomp and Circumstance, Enigma Variations og cellokonserten regnes i dag blant de mest elskede komposisjonene i den engelske musikktradisjonen.


  • Pomp and Circumstance

  • Enigma Variations

  • Nimrod


Wagner


Illustrasjonen er malt som en detaljert akvarell i dype bruntoner, varme gullfarger og mørke blågrå nyanser som skaper en dramatisk og nesten mytisk stemning. Midt i komposisjonen dominerer et portrett av Richard Wagner med intenst blikk og karakteristiske kinnskjegg. Rundt portrettet ligger håndskrevne partiturer med referanser til Nibelungens ring, Tristan und Isolde, Mestersangerne i Nürnberg, Lohengrin og Parsifal, verk som representerer høydepunktene i hans operaproduksjon. Til venstre sees en ridder som betrakter et slott på en fjelltopp, mens en åpen bok med partitur, gamle bøker, en fjærpenn og et blekkhus symboliserer komponistens skapende arbeid. Til høyre trer mytologiske figurer frem, blant annet en drage og en kriger med spyd, som viser hvordan Wagner hentet inspirasjon fra germanske sagn og legender. Nederst leder en dirigent et stort orkester foran en fullsatt sal, med noter som slynger seg gjennom hele illustrasjonen og binder motivene sammen. Akvarellen uttrykker Wagners visjon om operaen som et totalverk der musikk, scenografi, litteratur og dramatikk forenes til én kunstnerisk opplevelse. Illustrasjonen understreker også hans enorme betydning for operakunsten, samtidig som den formidler den episke og eventyrlige stemningen som preger verkene hans.

Richard Wagner (1813–1883) revolusjonerte operaen gjennom monumentale verk der musikk, drama og scenekunst ble smeltet sammen til én helhet. Hans operaer preger fortsatt repertoaret ved verdens ledende operahus.


  • Overturer og preludier


Rossini


Illustrasjonen er malt som en detaljert akvarell i varme gyldne, okerfargede og jordnære toner med innslag av blått fra havet ved Napolibukten. Midt i komposisjonen dominerer et portrett av Gioachino Rossini med mørkt bølgende hår og et vennlig, ettertenksomt blikk. Rundt portrettet ligger håndskrevne partiturer med referanser til Barberen i Sevilla, La Cenerentola, L’Italiana in Algeri, La Gazza Ladra og Stabat Mater, verk som viser både hans komiske operaer og hans kirkemusikk. Til venstre åpner landskapet seg mot Napolibukten med Vesuv i bakgrunnen, små seilbåter og historisk italiensk arkitektur. Nederst ligger bøker, noter, en fjærpenn, blekkhus og en klassisk teatermaske som symboliserer operaens dramatiske og komiske tradisjoner. Til høyre leder en dirigent et stort orkester foran et praktfullt italiensk operahus med rikt dekorerte balkonger og et engasjert publikum. Øverst sees en scene fra Barberen i Sevilla, som understreker Rossinis betydning som operakomponist. Akvarellen formidler den italienske bel canto-tradisjonens eleganse, humor og musikalske vitalitet, samtidig som den viser hvordan Rossinis verk fortsatt er blant de mest fremførte operaene i verden.

Gioachino Rossini (1792–1868) skapte noen av operahistoriens mest elskede melodier. Med verk som Barberen i Sevilla og Askepott kombinerte han humor, virtuositet og en melodisk letthet som fortsatt begeistrer publikum over hele verden.


  • Overturer


Opera

Paul var tydelig da han kom til opera.


Han skrev:

«Når det gjelder opera er jeg nødt til å sette min personlige favoritt på toppen.»


Giacomo Puccini


Illustrasjonen er utført som en detaljert akvarell i varme gull-, brun- og blåtoner. Midt i komposisjonen dominerer et portrett av Giacomo Puccini med mørkt hår, bart og et rolig, alvorlig blikk. Rundt portrettet ligger håndskrevne partiturer med referanser til La Bohème, Tosca, Madama Butterfly, Turandot og Manon Lescaut, verk som representerer høydepunktene i hans operakarriere. Til venstre åpner landskapet seg mot en italiensk kyst med hav, små seilbåter og fjell i bakgrunnen, mens gamle bøker, et notemanuskript, en fyllepenn og et blekkhus symboliserer komponistens skapende arbeid. En hvit rose foran notene understreker operaenes temaer om kjærlighet, håp og tap. Til høyre leder en dirigent et stort orkester foran et praktfullt italiensk operahus med rikt dekorerte balkonger og et engasjert publikum. Over orkesteret sees en scene fra La Bohème, som minner om Puccinis evne til å skildre menneskelige følelser gjennom musikk og drama. Akvarellens varme penselstrøk og harmoniske komposisjon gjenspeiler Puccinis melodiske rikdom og hans plass som en av operahistoriens største komponister.

Giacomo Puccini (1858–1924) skrev noen av operahistoriens mest gripende kjærlighetsfortellinger. Verk som La Bohème, Tosca, Madama Butterfly og Turandot fyller fortsatt operascener over hele verden.


Favoritten var:

  • Tosca av Giacomo Puccini.



Han anbefalte også:

  • Eugene Onegin av Tsjajkovskij.


Ballett

For ballett anbefalte han:


  • Ildfuglen

  • Petrusjka


av Igor Stravinskij.


Og la til:

«Hvis du ikke liker balletten kan du bare lukke øynene og høre på konserten.»


Det sier kanskje litt om entusiasmen.



Hva jeg oppdaget underveis

Illustrasjonen viser en åpen notebok malt i myke akvarellstrøk. Fra sidene stiger en stor G-nøkkel og en strøm av noter opp i luften. Notelinjene bølger elegant gjennom bildet som om de følger en usynlig melodi, mens blå, lilla, gyldne og varme kremfargede akvarelltoner flyter sammen og skaper en drømmende atmosfære. Ingen mennesker er avbildet. Hele motivet handler om musikken selv – fra de skrevne notene på papiret til den levende kunsten som oppstår når musikere tolker og fremfører verket. Illustrasjonen symboliserer skaperglede, fantasi, læring og den usynlige forbindelsen mellom komponist, musiker og publikum. Den brukes som et rolig visuelt pusterom mellom kapitlene i bloggserien.

Når jeg ser tilbake på listen i dag, slår det meg hvor gjennomtenkt den egentlig var.


Tsjajkovskij åpnet døren.


Musikken hans er full av følelser, vakre melodier og sterke kontraster. Han ble den perfekte inngangen til klassisk musikk.


Så kom Beethoven.


Kraften.


Viljen.


Mennesket som fortsatte å komponere selv da hørselen sviktet.


Deretter Chopin.


Poeten ved pianoet.


Komponisten som fikk instrumentet til å synge.


Så Brahms.


Den ettertenksomme perfeksjonisten som brukte nesten tjue år på å våge å skrive sin første symfoni.


Mendelssohn lærte meg eleganse.


Elgar lærte meg verdighet.


Wagner åpnet døren inn til operaens dramatiske univers.


Rossini minnet meg om at klassisk musikk også kan være humor, glede og livsgnist.


Og så kom Puccini.



Puccini og Tosca


Illustrasjonen viser en stor akvarellkomposisjon med en ung kvinnelig operasanger i sentrum, iført en historisk inspirert kjole i dype burgunder- og rosatoner. Hun står med hånden mot brystet og et rolig, ettertenksomt blikk vendt oppover, som om hun er midt i en følelsesladet arie. Rundt henne er flere motiver fra operaens verden flettet sammen. Til venstre sees Peterskirken og Romas bysilhuett badet i varmt kveldslys over elven Tiberen. Under dette ligger et partitur merket «Tosca» sammen med en tent lysestake og en rose. Til høyre viser illustrasjonen dramatiske scener fra operaens handling, blant annet et kirkerom opplyst av stearinlys og en intens konfrontasjon mellom karakterer i historiske kostymer. Nederst til høyre skimtes en opplyst operasal med publikum som følger forestillingen. Hele komposisjonen er malt i myke akvarellstrøk med varme gull-, blå-, lilla- og burgundertoner som skaper en tidløs og poetisk stemning. Bildet symboliserer hvordan opera forener musikk, drama, scenografi, sang, orkester og menneskelige følelser til én samlet kunstopplevelse.

Da jeg senere begynte å utforske operaene på listen, forstod jeg hvorfor Paul hadde løftet frem Puccini.


Puccini skrev ikke først og fremst om konger og helter.


Han skrev om mennesker.


Om kjærlighet.


Om håp.


Om frykt.


Om sjalusi.


Om tap.


Kanskje er det derfor operaene hans fortsatt berører publikum mer enn hundre år etter at de ble skrevet.


Og blant dem står Tosca i en særstilling.


Her finner vi kjærlighet, kunst, politikk, maktmisbruk, mot og tragedie samlet i én intens historie.


Det er lett å forstå hvorfor dette ble Pauls personlige favoritt.


Illustrasjonen viser en dramatisk operascene malt i varme og duse akvarelltoner. Midt på scenen står en ung sopran med mørkt bølgende hår og et uttrykksfullt blikk vendt oppover. Hun bærer en rikt dekorert kjole i dype burgunder- og gulltoner, inspirert av kostymene fra Puccinis opera Tosca. Rundt henne står flere operasangere i historiske kostymer, alle med ulike ansiktstrekk, uttrykk og roller som understreker ensemblets mangfold. Til venstre skimtes et kirkeinteriør opplyst av stearinlys og et stort krusifiks, mens bakgrunnen til høyre åpner seg mot Romas historiske bysilhuett i kveldssol. Scenebildet preges av varme lys, dramatiske skygger og detaljer som skaper en tidløs operastemning. Akvarellens blå, gullfargede og røde nyanser fremhever kontrasten mellom det storslåtte scenebildet og de menneskelige følelsene som står i sentrum. Illustrasjonen symboliserer hvordan opera forener sang, skuespill, orkester, scenografi, kostymer og lysdesign til én samlet kunstopplevelse, skapt gjennom samarbeidet mellom mange mennesker.

Hvorfor klassisk musikk fortsatt betyr noe

Noe av det som fascinerer meg mest, er at mennesker fortsatt fyller konsertsaler for å høre musikk som ble skrevet for flere hundre år siden.


Vi lever i en digital tidsalder.


Vi har kunstig intelligens.


Vi har strømmetjenester.


Vi har tilgang til mer innhold enn noen generasjon før oss.


Likevel berører musikken til Tsjajkovskij, Beethoven, Wagner og Puccini mennesker den dag i dag.


Kanskje fordi musikken minner oss om noe grunnleggende menneskelig.


Glede.


Sorg.


Kjærlighet.


Lengsel.


Håp.


Følelser som ikke har forandret seg, selv om verden rundt oss har gjort det.


Akvarellillustrasjon som symboliserer en personlig reise inn i den klassiske musikkens verden, inspirert av Den Norske Opera & Ballett. En bærbar datamaskin viser en e-post med anbefalinger om hvor reisen kan begynne, mens noter, partiturer og navn på sentrale komponister flyter ut fra skjermen og fyller illustrasjonen med musikk. Rundt notene sees et symfoniorkester med dirigent, en ballettdanser på scenen, en operasangerinne inspirert av Puccinis Tosca, et flygel, fiolin og Operahuset i Bjørvika. Illustrasjonen symboliserer hvordan én vennlig anbefaling kan åpne døren til en hel verden av klassisk musikk, scenekunst og menneskelig kreativitet. Bildet er laget som hovedillustrasjon til bloggserien om klassisk musikk, Den Norske Opera & Ballett og prosjektet Den usynlige kapitalen.


Vi lever av hverandres arbeid

Gjennom årene har jeg blitt stadig mer opptatt av et enkelt budskap:


Vi lever av hverandres arbeid.

Det gjelder i næringslivet.


Det gjelder i offentlig sektor.


Det gjelder på sykehusene.


Og det gjelder i Operaen.


Ingen forestilling skapes av én person.


Ingen stor opplevelse skapes alene.


Bak applausen finnes det alltid mennesker som publikum aldri ser.


Mennesker som gjennom kunnskap, erfaring, samarbeid og tillit gjør opplevelsen mulig.


For meg er dette selve kjernen i Den usynlige kapitalen.



Illustrasjonen viser en stor G-nøkkel som vokser frem fra myke akvarellstrøk i blå, lilla og gyldne nyanser. Flere notelinjer bølger elegant gjennom bildet og danner en flytende bevegelse fra venstre mot høyre. Langs notelinjene svever noter i ulike størrelser, mens enkelte toner løfter seg fritt opp i luften og skaper inntrykk av musikk som fyller rommet. Bakgrunnen består av lyse kremfargede akvarellflater med subtile fargespill og små pigmentdråper som gir motivet et håndmalt uttrykk. Illustrasjonen inneholder ingen personer eller konkrete steder, men formidler musikkens universelle språk og den følelsen av bevegelse, rytme og harmoni som binder sammen komponister, musikere og publikum. Bildet brukes som en rolig kunstpause mellom kapitlene i bloggserien.

En musikalsk gave

Når jeg ser tilbake på e-postene fra Paul Podolski og Jørn Pedersen i dag, handler de egentlig om noe langt større enn klassisk musikk.


De handler om mennesker som deler kunnskap.


Om kolleger som tar seg tid.


Om nysgjerrighet.


Om læring.


Om kultur som går i arv fra menneske til menneske.


Og kanskje er det nettopp derfor klassisk musikk fortsatt lever.


Ikke fordi notene er gamle.


Ikke fordi verkene er berømte.


Men fordi mennesker fortsetter å dele dem med hverandre.


For min del begynte det med en enkel e-post.


Og noen kolleger ved Operaen som tok seg tid til å åpne døren.



Tusen takk

Til alle dere som har valgt et liv i kunst og kultur.


Tusen takk til komponister, dirigenter, musikere, operasangere, ballettdansere, skuespillere, koreografer, scenografer, dramatikere og forfattere.


Tusen takk til sceneteknikere, lys- og lydteknikere, rekvisitører, kostymedesignere, syere, maskører, frisører, inspisienter, produsenter, administrasjon, markedsførere, billettmedarbeidere, vertskap, renholdere og alle andre som arbeider bak kulissene.


Tusen takk til kunstnere, illustratører, fotografer, filmskapere, bibliotekarer, museumskuratorer, kulturarbeidere, festivalarrangører, kulturskoler, kor, korps, orkestre og alle frivillige som gjør kunst- og kulturlivet levende – hver eneste dag.


Dere skaper ikke bare forestillinger.


Dere skaper øyeblikk.


Dere skaper ettertanke.


Dere skaper glede.


Dere skaper tårer.


Dere skaper håp.


Dere skaper fellesskap.


Og dere skaper minner som følger oss gjennom hele livet.


Verdien av det dere gjør kan ikke alltid måles i regnskap, budsjetter eller besøkstall.


Men den lever videre i mennesker.


Den lever i barn som opplever sin første forestilling.


Den lever i ungdom som finner inspirasjon til å skape.


Den lever i voksne som kjenner seg igjen i en historie.


Den lever i eldre som får vekket minner gjennom musikk de aldri har glemt.


Takk for at dere beriker livene våre.


Takk for at dere tar vare på kulturarven vår og samtidig skaper ny kunst for kommende generasjoner.


Og takk for at dere hver eneste dag minner oss om at den viktigste kapitalen vi har, er menneskene.


Tusen, tusen takk.




Illustrasjonen viser hovedsalen i Den Norske Opera & Ballett sett fra publikumsområdet mot scenen. Hele rommet er utført i varme akvarelltoner som fremhever de karakteristiske veggene og balkongene i eik. Flere etasjer med publikumsplasser omkranser scenen, mens et stort rundt lysarmatur svever i taket og sprer et varmt lys over salen. Sceneteppet er trukket for og danner et abstrakt mønster som skjuler kveldens scenografi. Publikum sitter allerede på plass eller er i ferd med å finne setene sine, mens forventningen bygger seg opp før forestillingen begynner. Ingen utøvere er synlige ennå, men illustrasjonen minner om at bak teppet arbeider sangere, dansere, musikere, dirigenter, sceneteknikere, lysdesignere, kostymearbeidere, maskører og mange andre fagpersoner for å skape kveldens opplevelse. Bildet uttrykker den stille spenningen like før orkesteret stemmer instrumentene og dirigenten løfter taktstokken – øyeblikket der måneder med planlegging og øving skal bli til levende scenekunst. v


Videre lesning

  • Verdier skapes i møte mellom mennesker

    En refleksjon om hvorfor menneskelig kompetanse, tillit og samarbeid er vår viktigste kapital.


  • Den usynlige kapitalen

    Hva mener vi egentlig med begrepet – og hvorfor er mennesker den viktigste ressursen i både offentlig og privat sektor?


  • Linda Halvorsens historie

    Hvordan ett menneskes engasjement og verdier kan sette spor langt utover egen arbeidsplass. Et eksempel på hvordan menneskelig kapital skaper ringvirkninger som ikke kan måles i regnskap alene.



Portico Publish - Forlaget Portico Publish er et lite, uavhengig forlags- og formidlingsprosjekt bygget rundt refleksjon, kunnskap, kultur og menneskene bak verdiskapingen.

Kommentarer

bottom of page