Hvorfor er den viktigste kapitalen blitt usynlig?
- Magne Bjella
- for 3 døgn siden
- 3 min lesing
Vi sier ofte at mennesker er vår viktigste ressurs. Likevel handler mange av våre viktigste beslutninger om alt annet. Hvordan havnet vi der?
Når jeg ser tilbake på snart 50 år i arbeidslivet, er det én ting som stadig fascinerer meg.
Vi snakker mer om teknologi enn noen gang.
Vi snakker mer om kunstig intelligens.
Mer om automatisering.
Mer om effektivisering.
Mer om systemer, data og analyse.
Likevel er det ikke teknologien jeg husker best.
Jeg husker menneskene.
Gjennom arbeidslivet har jeg vært heldig. Jeg har fått oppleve alt fra telefonsalg og kundeservice til internettets barndom, digitalisering, kultursektoren og offentlig forvaltning.
Jeg har jobbet i store kommersielle selskaper og i offentlig sektor.
Jeg har sett teknologier komme og gå.
Systemer bli innført og erstattet.
Prosjekter starte og avsluttes.
Men én ting har gått igjen gjennom alle årene:
Det er menneskene som avgjør om noe lykkes.
Ikke teknologien alene.
Ikke organisasjonskartet.
Ikke strategidokumentene.
Menneskene.
Jeg husker spesielt noe som slo meg allerede tidlig i arbeidslivet.
Når noe fungerte ekstra godt, skyldtes det nesten alltid mennesker som samarbeidet godt.
Mennesker som delte kunnskap.
Mennesker som tok ansvar.
Mennesker som brydde seg om kollegene sine.
Når noe fungerte dårlig, handlet det sjelden om at teknologien var for dårlig.
Oftere handlet det om manglende samarbeid, manglende forståelse eller manglende tillit.
Den erfaringen har fulgt meg gjennom hele yrkeslivet.
Gjennom disse årene har jeg vært så heldig å få arbeide i både privat og offentlig sektor.
Jeg har vært med på å bygge digitale tjenester, utvikle nettsteder, arbeide med kundelojalitet, markedsføring og digitalisering.
Jeg har opplevd internetts barndom, fremveksten av e-handel, mobiltelefonens gjennombrudd og nå kunstig intelligens.
Mye har endret seg.
Men én observasjon har blitt sterkere for hvert år som har gått:
Når mennesker lykkes sammen, skapes det verdier som ingen teknologi kan skape alene.
Vi sier at mennesker er viktigst
Det er egentlig litt merkelig.
For vi sier ofte at mennesker er vår viktigste ressurs.
Det høres flott ut.
Men hvis vi virkelig mener det, hvorfor bruker vi så mye tid på å snakke om alt annet?
Vi snakker om investeringer.
Vi snakker om bygninger.
Vi snakker om teknologi.
Vi snakker om budsjetter.
Vi snakker om kapital.
Vi snakker om investeringer.
Vi snakker om avkastning.
Og vi gjør det med god grunn.
Men altfor sjelden snakker vi om den kapitalen som finnes i menneskene.
Alt dette er viktig.
Men ingen av disse tingene skaper verdier alene.
Et fly tar ikke av fordi noen har kjøpt flyet.
Et sykehus fungerer ikke fordi bygget står der.
En nettbutikk lykkes ikke fordi noen har installert en server.
Bak alt dette står mennesker.
Piloter.
Sykepleiere.
Utviklere.
Mekanikere.
Lærere.
Butikkmedarbeidere.
Kundeservicemedarbeidere.
Ledere.
Fagfolk.
Mennesker som hver eneste dag gjør jobben sin.
Den usynlige kapitalen – kapitalen som ikke står i regnskapet
Kanskje er det derfor jeg etter hvert begynte å bruke uttrykket Den usynlige kapitalen.
Ikke fordi den er usynlig i ordets rette betydning.
Men fordi vi så lett tar den for gitt.
Vi ser regnskapet.
Vi ser bygningene.
Vi ser teknologien.
Men vi ser ikke alltid erfaringen.
Vi ser ikke alltid kunnskapen.
Vi ser ikke alltid relasjonene.
Vi ser ikke alltid tilliten.
Jo mer teknologi vi får, desto viktigere blir menneskene
Da jeg begynte i arbeidslivet på 1970-tallet, var verden en helt annen.
Siden den gang har jeg opplevd en teknologisk revolusjon.
Likevel har jeg kommet frem til noe ganske enkelt:
Jo mer teknologi vi får, desto viktigere blir menneskene.
Ikke mindre.
Mer.
For teknologi kan gjøre oss raskere.
Den kan gjøre oss mer effektive.
Den kan hjelpe oss med å løse oppgaver.
Men den kan ikke erstatte erfaring.
Den kan ikke erstatte dømmekraft.
Den kan ikke erstatte tillit.
Den kan ikke erstatte menneskelig samarbeid.
Hvorfor denne bloggen finnes
Når jeg nå har gått inn i pensjonisttilværelsen etter et langt arbeidsliv, kjenner jeg på en sterk takknemlighet.
Ikke først og fremst for systemene jeg har jobbet med.
Ikke for prosjektene.
Ikke for teknologien.
Men for menneskene jeg har møtt underveis.
Det er de som har lært meg mest.
Det er de som har skapt resultatene.
Det er de som har gjort arbeidslivet meningsfylt.
Og det er nettopp derfor denne bloggen finnes.
For å løfte frem den kapitalen som sjelden står i regnskapet.
Den som finnes i erfaringen.
I kunnskapen.
I samarbeidet.
I tilliten mellom mennesker.
Den kapitalen som hver dag bidrar til å skape verdier i næringslivet, i offentlig sektor og i samfunnet vårt.
Den jeg har valgt å kalle Den usynlige kapitalen.
Kommentarer